når psyken sier stopp

Hei alle sammen!

Idag begynte jeg egentlig sent på skolen. Fikset meg, ordnet skolemat, pakket bagen og gikk ut døren. Men så "slår" psyken inn. Jeg kommer ikke lenger enn til litt borti gaten her før alt bare sier stopp.. Da snur jeg bare og går hjem igjen. Jeg som faktisk ville på skolen idag! Jeg begynner å bli så lei. Hvorfor kan jeg ikke bare bli frisk? Det er snart tre år siden, men jeg sliter like mye enda, om ikke verre. Det er ille. Ille at jeg ikke får til det jeg VIL få til. At det enkelte dager bare faller i grus, alt sammen. Jeg går jo til BUP en dag i uken, og føler at jeg gradvis blir bedre, men jeg er jo fortsatt ikke frisk. Jeg vil bli frisk. Jeg SKAL bli frisk. Selv om det ikke er i morgen, kanskje ikke neste måned, og kanskje ikke om 3 måneder, men en dag.. En dag skal jeg være helt frisk.

Jeg har også blitt deltidsstundent siden sist. Følte at det var det riktige å gjøre ettersom jeg har så mye fravær fra første termin. Så jeg er helt sikker på at jeg skal klare det. Jeg bruker heller et år ekstra enn at hele utdanningen min bare skal gå i dass fordi at jeg ikke er frisk. Det skal jeg ikke la skje. Psyken skal ikke ta fra meg utdanningen min, jeg skal klare det.

Men sannheten er; jeg er utslitt. 




livet på piller

Hellu.

Tenkte jeg skulle gi dere en liten oppdatering. Vel sent, men kom på det nå. Jaja, whatevs.

For et par dager siden så var jeg hos legen, angående oppfølgning av pillene jeg går på, Cipralex. Eller, det er billigversjonen, men er det samme, bare med et unødvendig langt navn. Dette var første oppfølgingstimen, i hvert fall som jeg kan huske, og dette er noe jeg har trengt. Jeg har gått på det ca. 1 år nå, og det virket i begynnelsen, det gjorde det, men de siste 2-3 månedene så har jeg ikke kjent noe virkning, men fortsatte likevel å ta de. Dette sa jeg også til legen min og jeg fikk beskjed om å gå over fra 10 mg til 20 mg. Altså fra én tablett til to. Var hos legen nå på tirsdag, så er litt tidlig enda og si om det funker enda, men skal også tilbake til legen i slutten av september for å se om det virker. Har også ny time på BUP igjen om ikke så lenge, og det skal bli godt. Har vært veldig mye opp og ned i sommerferien for meg, og det tror jeg er fordi at jeg ikke har hatt time på BUP siden før sommerferien. Så det skal egentlig bli godt å komme tilbake dit.

Som sagt så har det gått veldig mye opp og ned i det siste, men heldigvis så har jeg helt utrolig herlige venner, mormor og saksbehandler som er her for meg, og det bruker jeg til det ytterste, hvis jeg føler for det. Er jeg i dårlig humør, så stenger jeg meg mest inne på rommet mitt, og sånn har det alltid vært. Kommer vel alltid til å være sånn også.

 

Går noen av dere på antidepressiva? I så fall hvilke, og hvilken virkning har det på dere?


life of RIKA

Hei dere! Dette kommer sannsynligvis til å bli et litt langt innlegg, men jeg håper dere tar dere tiden til å lese alt♥

Fra jeg ble født har jeg hatt "problemer" i livet mitt. Jeg har vokst opp hos mormor, og "uten" mamma. Mamma har vært litt til og fra, men jeg er fortsatt veldig glad i henne. Vi har ikke hatt det typiske mor-datter forholdet, og det syns jeg er synd. Per dags dato bygger vi på forholdet våres, noe jeg syns er bra. Fra jeg var liten har jeg måtte tatt mye ansvar. Hjulpet mormor med ting i huset og hverdagslige ting. Når jeg begynte i 7.klasse så flyttet vi hit vi bor nå, fordi mormor måtte ha alt på ett plan. Så det har blitt mer hjelping de siste årene, som handling, rydde ut og inn fra oppvaskemaskinen og vaske klær osv. I 7.klasse hadde jeg også en veldig dårlig venn, som jeg ikke innså før etter en stund. Så jeg søkte om å få begynne på en annen ungdomsskole enn den jeg sogna til.

På ungdomsskolen sleit jeg en del i fag, mest matte, noe som ikke har forbedret seg. Jeg var veldig mye borte i 8. og 9.klasse som medførte til at jeg ikke fikk med meg det mest grunnleggende i matte. Noe jeg syns er synd, for dette er jo med på å dra ned snittet mitt. Det at jeg sliter med matte idag også, er veldig slitsomt. Jeg får ikke til de fleste gangetabellene en gang, og det er utrolig flaut. Men i 10.klasse var det heldigvis et høydepunkt som fikk meg til å legge vekk denne "frykten" litt. Nemlig klasseturen til Berlin. Det er virkelig den fineste turen jeg har hatt og vi bonda mer, alle tre klassene. Gleder meg masse til jeg skal tilbake dit en gang i tiden. Det var sterkt for meg å være i leirene, for jeg tenkte at det er jo faktisk folk som har det værre enn meg. Jeg hadde det vondt med meg selv på denne tiden også, men ikke i nærheten så mye som idag.


Meg i 10.klasse. Åfy..

For allerede to år siden, så skulle alt bli værre. Jeg ble utsatt for en traumatisk hendelse, og den kastet med virkelig ned i kjelleren. Jeg har kommet meg opp to eller tre trappetrinn, og det går sakte men sikkert oppover. Dette var i 1.klasse på musikklinja og over nyttår virket det som om det ikke ville bli noe bedre. Jeg klarte ikke å takle alt presset som skjedde rundt meg, og det var da jeg kontaktet barnevernet. Kontakten ble tatt opp litt tidligere, så nå var det et møte hvor de skulle vurdere om jeg skulle bli flyttet eller ikke. Jeg satt på barnevernskontoret i tre timer og pratet, pratet, og pratet enda mer. Det føltes ut som om det var lenger, og jeg satt på et "barnerom". Lukten var ikke så spesiell, ganske nøytral. Vi bestilte pizza og pratet mer om "typiske hverdagslige" ting. Jeg svarte kort og litt brydd, kjæresten min på den tiden var jo helt fra seg, noe som gjorde at jeg ble det også. Etter litt tid på telefonen kom saksbehandleren min tilbake, hun meddelte at jeg ble akuttflyttet til Gjøvik. Jeg skulle egentlig til Stange, men der hadde det blitt opptatt i løpet av kvelden. Bilturen tok vel rundt fire timer og vi var framme ved akuttmottaket i tolv tiden etter en helsesjekk på legevakta. Vi ble møtt av en hyggelig dame og vi gikk inn for å fylle ut et skjema. Hva for et slag skjema det var, kan jeg ikke huske lenger. Alle menneskene som jobbet på Mjøsvoll var veldige hyggelige, og det var personene som var der også. Det var ikke noe krangler heller, de stakk som regel bare av. Tirsdagen der oppe, var hard. Kjæresten min slo opp, og jeg var helt knust. Og hva gjorde jeg for å få vekk smerten? Jo, jeg skadet meg selv.. Jeg la meg på gulvet og gråt og skalv.


Februar 2013.

Etter knapt to uker, så fikk jeg vite at jeg skulle bli flyttet til Grue barnevernsenter. Jeg gråt av glede for at jeg ble flyttet og fikk fortsette å gå på skolen. Enda en lang biltur sto for tur, men denne gangen virket det fortere. Jeg var jo kjempeglad for å bli flyttet. Når vi kom til Grue møtte vi også en koselig dame som gikk igjennom samme skjema med meg. Jeg hilste på de andre som bodde der, og jeg merket kjapt at her passer jeg virkelig ikke inn. Beboerne var av annen kultur, annen hudfarge og rett og slett stikk motsatt av meg. Jeg sier ikke at det er feil med motsetninger, og er på ingen måte rasistisk. Men disse motsetningene var virkelig feil. Mens jeg bodde der møtte jeg til min store overraskelse kjærligheten over nettet. Det var riktignok en helg jeg hadde vært på besøk hjemme, men han møtte meg her i Kongsvinger, og kjørte meg "hjem" til Kirkenær igjen senere på kvelden. Vi er dessverre ikke sammen lenger nå da. Etter noen mnd. på Grue, så flyttet jeg hjem igjen. Dette fordi at jeg rett og slett ikke klarte. Jeg skulle egentlig "læres opp" til å flytte på hybel, men med alle motsetningene i huset, flyttet jeg tilbake til Kongsvinger.


April 2013.

Per dags dato sliter jeg også veldig mye. Jeg går på antidepressiva og går til BUP en gang i uken. Jeg er glad for at jeg endelig får hjelp, og håper det hjelper meg til å legge de vonde tankene kanskje ikke fra meg, men så godt som. Jeg sliter også med å stole på folk, dette gjør at jeg kan virke veldig bitchy hvis du ikke kjenner meg, men det er absolutt ikke med vilje. Jeg har slitt og sliter fortsatt litt med selvskading. Det sårer meg selv også og si at det ikke er lenge siden sist gang. Jeg har også slitt/sliter med selvmordstanker, men etter jeg begynte med antidepressiva, har disse nesten helt gått vekk. Arrene samler seg opp på håndleddet, men av en eller annen grunn, så er jeg ikke "redd" for at noen skal se det. Alle har vonde stunder. Noen flere stunder enn andre. Noen alt for mange. Som nevnt tidligere i innlegget, jobber jeg sakte men sikkert med å komme meg opp av kjelleren. Jeg har herlige venner og prate med, og jeg går jo også til BUP, og prater med saksbehandleren min i tillegg. Så hjelp får jeg i hvertfall!

April 2014.
 

Dette var altså min historie. Og er det noe dere lurer på, så må dere ikke være redde for å spørre!
Takk til dere som tok dere tid til å lese alt♥ 

Les mer i arkivet » Mai 2015 » April 2015 » Februar 2015
hits